En introduksjon til Science Fiction
av L. Ron Hubbard
(fortsatt)

Når du blander science fiction med fantasy, får du ikke en ren sjanger. For den profesjonelle er de to atskilte sjangere. Jeg legger merke til at det i dag finnes en tendens til å blande dem sammen og deretter unnskylde resultatet ved å kalle det «fantasifull fiction». Faktisk lar de seg ikke blande særlig bra: Hvis science fiction skal være troverdig, må den bygge på en eller annen grad av sannsynlighet; fantasy setter overhodet ingen grenser. Å skrive science fiction krever at forfatteren er omhyggelig; men å skrive fantasy er så lett som å vandre en tur i parken. (I fantasy, hvis fyren ikke har noe sverd i hånden; bang, så har han et magisk sverd i hånden.) Dette betyr ikke at den ene er bedre enn den andre. Det er bare snakk om veldig forskjellige sjangere sett fra et profesjonelt synspunkt.

Men det ligger mer i dette: science fiction hadde en oppgave, spesielt i sin gullalder. Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg på vegne av mine venner fra den perioden. Men fra Campbell og fra å prate med andre forfattere på den tiden, fikk man et veldig klart inntrykk av at de gjorde en seriøs jobb for å fremme at mennesket kom seg til stjernene.

I begynnelsen av denne perioden ble science fiction ansett som et slags forferdelig stebarn i litteraturens verden. Men det som verre var, var at vitenskapen selv ikke fikk den oppmerksomheten eller de midlene eller offentlige bevilgningene den burde ha fått. Det må finnes en masse offentlig interesse og etterspørsel før politikerne punger ut med de midlene som er nødvendige for å få fart på et emne.

Campbells gjeng av forfattere var temmelig store stjerner. Blant dem fant man de aller største navnene. De forbedret sjangerens litterære kvalitet. Og de startet oppsvinget i dens bredere popularitet.

Et år eller så etter at gullalderen begynte, husker jeg at jeg gikk inn på det naturvitenskapelige instituttet på et stort universitet. Jeg trengte noen data om cytologi til min egen seriøse forskning. Jeg fikk en høflig mottakelse og fikk referansene, da jeg la merke til at rommet gradvis ble fullere. Og ikke av studenter, men av professorer og dekaner. Det hadde blitt hvisket rundt om i kontorene om hvem som var i det biologiske instituttet, og før jeg visste ordet av det, trykket jeg en masse mennesker i hånden og så på de smilende ansiktene deres. Og hva ville de vite: Hva synes jeg om den eller denne historien? Og hadde jeg sett den eller denne forfatteren i det siste? Og hvordan hadde Campbell det?

De hadde en litteratur! Science fiction!

Og de var stolte av den!

En stund før og etter andre verdenskrig omgikkes jeg ganske jevnlig den nye generasjonen av vitenskapsmenn, de gutta som lagde atombomben, og som begynte å finne ut av raketter. De var alle sammen entusiastiske tilhengere av science fiction. Og mange av de beste vitenskapsmennene omkring skrev også selv science fiction på si.

I 1945 var jeg til stede på et møte mellom gamle vitenskaps- og science fiction-venner. Møtet ble avholdt hjemme hos min gode venn, den uforlignelige Bob Heinlein. Og vet du hva som stod på dagsordenen? Hvordan man kunne få mennesket ut i rommet så raskt at det ville bli avledet fra å føre flere kriger på jorden. Og her satt de gutta som hadde innflytelse på myndighetene og autoriteten til å gjøre det! Vi er tett på å få det gjort. Vitenskapsmennene fikk mennesket ut i rommet, og de fikk til og med russerne til å samarbeide en stund.

Man kan ikke fortsette å leve et naivt liv der man tror at alt skjer tilfeldig, at hendelsene ganske enkelt følger etter hverandre, at det finnes en naturlig orden i ting og at alt ender godt på en eller annen måte. Det er ikke vitenskap. Det er skjebnen, kismet, og så er vi tilbake i fantasiens verden. Nei, ting blir planlagt. Gullalderen i Science fiction, som begynte med Campbell og Astounding Science Fiction, skapte tilstrekkelig stor offentlig interesse og tilstrekkelig mange lesere til å hjelpe til med å skyve mennesket ut i rommet. I dag hører man de beste vitenskapsmennene snakke slik vi gjorde det i uformelle diskusjoner for så mange år siden.

Campbell gjorde det han hadde satt seg fore. Så lenge han hadde sin første kone og andre omkring seg til å minne ham på at vitenskapen var til for mennesker, at det ikke var noen vits i bare å sende ut maskiner for maskinenes skyld, at det ikke var noen mening i å dra ut i rommet med mindre denne oppgaven også hadde noe med mennesker å gjøre, fortsatte han å lykkes. For han var et svært begavet menneske og en veldig tålmodig redaktør. Etter at han mistet sin første kone Doña i 1949 – hun giftet seg med George O. Smith – og etter at han ikke lenger hadde noen som gav ham respons og fikk ham til å beholde menneskene i historiene, og da han ikke lenger hadde den gamle opprinnelige gjengen med forfattere omkring seg, lot han bladet sitt gli tilbake, og da det til slutt skiftet navn til Analog, var hans regjeringsperiode forbi. Men gullalderen hadde sparket alt sammen opp i et høyt tempo. Så Campbell vant likevel.

Da jeg gikk i gang med å skrive denne romanen, ville jeg skrive ren science fiction. Og ikke i den gamle tradisjonen. De litterære formene og stilartene har forandret seg, så jeg måtte oppdatere meg og modernisere stilene og mønstrene. For å vise at science fiction ikke er science fiction på grunn av en bestemt type handlingsforløp, rommer denne romanen praktisk talt hver eneste form for historie som finnes – krim, spionhistorie, spenningshistorie, western, kjærlighet, luftkrig, alt mulig. Alt utenom fantasy. Det er det ikke noe av. Uttrykket «science» omfatter også økonomi, sosiologi og medisin, der disse er forbundet med materielle ting. Derfor er de også tatt med her.

Når man skriver for blader, tvinger redaktørene en til å skrive i en nøyaktig lengde (av hensyn til bladformatet). Det har jeg alltid kunnet gjøre – det er et slags håndlag. Men denne gangen bestemte jeg meg for ikke å kutte ut alt, og bare la historien utvikle seg som den ville, så lenge tempoet holdt. Derfor har jeg kanskje endt opp med å skrive den lengste science fiction-romanen noensinne. Det kan ekspertene finne ut av – og dem er det jo en masse av.

Noen av leserne mine lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har tatt med mine egne seriøse emner i denne boken. Det var ikke for å forkaste dem på noen måte. Det var bare fordi jeg tok på meg hatten min som profesjonell forfatter. Jeg ville jo heller ikke at noen skulle tro at jeg holdt på med PR for de andre seriøse verkene mine.

Det er noen som vil se på denne boken og si: «Der kan dere se. Vi sa jo at han ikke er noe annet enn en science fiction-forfatter! » Vel, som en i den gruppen av forfattere som hjalp til med å sende mennesket til stjernene, er jeg veldig stolt over også å være kjent som science fiction-forfatter. Det finnes satellitter der ute, mennesket har gått på månen, det blir sendt sonder til planetene, ikke sant? Noen måtte drømme drømmen, og svært mange noener, slik som de store forfatterne fra gullalderen og senere, måtte gjøre forferdelig mange mennesker interessert i det for at det skulle gå i oppfyllelse.

Jeg håper du vil like denne romanen. Det er den eneste jeg noensinne har skrevet utelukkende for å more meg selv. Den feirer også mitt gullbryllup med musen. Femti år som profesjonell – fra 1930 til 1980.

Og som gammel profesjonell kan jeg forsikre deg om at det er ren science fiction. Ikke fantasy. Den følger sporene til sjangeren nøyaktig. Vitenskap er for mennesker. Og det samme er science fiction.

Klar?

Ferdig.

Ta av!

– L. Ron Hubbard, oktober 1980.